Om bruk og ombruk
Gjestene våre trives hos oss. I hvert fall de aller fleste. Det kan vi si fordi vi spør dem. Ikke i kronglete questback-skjemaer men helt analogt. Før de går, og gjerne underveis i oppholdet også. Det er en trivelig del av denne jobben. De svarene gjestene våre gir oss hjelper oss å utvikle oss og det vi byr på.
Ett av svarene som går igjen er at Ersgard er så ekte. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men tror det betyr omtrent det motsatte av å være en kulisse. Tingene og møblene i romma i husa i tunet i grenda i dalen hører sammen og utgjør på en snedig måte en helhet. Ikke fordi alt er planlagt i detalj for å se bra ut. Men fordi det meste har ei forklaring.
Husa i Ersgard er ganske gamle. Gården ble bygd opp etter en brann i 1754. Eidsvollsmannen Petter J Ertsgaard sørget for en større ombygging i 1830-åra. Husa fra 1755 ble plukket ned, og husa slik de står i dag ble bygd. Her starter vår historie om ombruk. Årringdatering har vist at mye tømmer fra 1755 ble gjenbrukt da de bygde disse husa i 1830-åra. Husa her er altså fulle av gjenbrukte materialer.
Gjenbrukt men ikke ombrukt? I følge Norsk akademisk ordbok er gjenbruk å bruke materialer på nytt, men på en ny måte. Vi finner det gamle tømmeret fra 1755 i lafteveggene her, men kan ikke se hvordan de var utformet da de ble brukt første gangen. Så langt alt vel, språklig sett.
Ombruk betyr å bruke noe om igjen. Til det samme, flere ganger, gjerne av nye brukere. Som ølflasker med pant som bryggeriene vasket og, nettopp, brukte om igjen. I Wikipedia leser jeg at ombruk betyr å ta vare på noe som er brukt før, og bruke det igjen til samme formål. Artikkelen handler om byggevarer. Da nærmer vi oss poenget her.
Melkebøtta fra Kilnes
Sprittusjen overlever i oppvaskmaskina. Men bøtta blir rein og kan brukes om igjen, og om igjen, og…..
Husa i Ersgard er ombrukt. Av stadig nye generasjoner, etter den radikale ombygginga i 1830-åra. Stort sett til samme formål, som boliger, husdyrrom og lager for fôr og avlinger. Helt til foreldrene mine på 1970-tallet bygde om masstua (bryggerhuset) til bolig for sin unge familie. Senere ble stallen til kjøkken og høyloftene til soverom, og dermed bolig for min familie.
For et drøyt år siden var vi ferdige med en større ombygging. Fjøset, låven og de gamle betongsiloene er ombygd til konferanselokaler. Om det er ombruk eller gjenbruk er kanskje ikke hovedsaken. Viktigst er at de er i bruk. For det er gjennom bruk vi er i stand til å ta vare på alle disse husa fra 1830-tallet. Dyra er borte fra gården, og jorda bortleid. Derfor måtte vi ta i bruk husa til noe annet. Folk. Folk treng hus, og hus treng folk, for å sitere Ole H. Bremnes. Så enkelt og så vanskelig er det. For oss. Det hadde vært enklere med minilager. Men vi liker folk. Derfor.
Ersgard byr på gode møterom og rom for feiringer, uansett om dere er 10 eller 100 gjester. Og så har vi 14 soverom for de som vil være her ei natt eller flere.
For et par år siden oppdaget vi Sirken. For seint til å få dem med i byggeprosjektet, men tidsnok til å bruke dem på innredning og møbler. Det har vært et herlig bekjentskap. Flinke folk som har tatt tak i noe som er lett å kjenne seg igjen i. Det fantastiske med Sirken er at de har satt ombruk i system. Så aktører i byggenæringa kan levere fra seg overskuddsvarer uten å måtte betale for avfallshåndering. Og for at sånne som oss kan få kjøpt ombruksvarer til en hyggelig pris. Jeg digger det.
Vi i Ersgard vil snakke fram Sirken. Bruk dem, skryt av dem, og la deg inspirere av dem. Ta en titt på nettsidene deres, og se gjerne på denne filmen som de har laget om oss.