Om å finne rett bruker

Jeg er arvelig belastet. For mange år siden fikk Farfar demontert kakebua på Rinnleiret. Materialene ble til hytte i Sørlia i Steinkjer. Bare noen kilometer utenfor byen, men langt nok til å komme ut på bygda og få litt hage. Farmor og Farfar bodde i bestyrerboligen på meieriet i Steinkjer. Den lå i 2. etasje, med utgang til asfaltplassen inne i gårdsrommet. Jeg skjønner godt at de ville ut om sommeren.

I Sørlia var det gras. Mye gras, for hytta ble bygd på ei stor tomt i hjørnet av en åker. Dermed ble det behov for plenklipper. Og da måtte det skikkelige saker til. Farfar kjøpte Klippo, med helstøpt aluminiumspanne og motor fra Briggs&Stratton. Den ble tatt godt vare på, og ble med til Ersgard da Farfar ikke trengte den lenger.

Finnes det veteranklubb for plenklippere?

Her i gården har Klippoen vært vikar innimellom diverse andre plenklippere. Men de siste årene har den blitt stående i låven. Far har dratt den i gang av og til, med nå måtte vi ta inn over oss at tida har løpt fra den. Her i gården er det så mye plen at det passer bedre med en sitteklipper med frontaggregat. Det går MYE fortere.

I ryddesjauen ble vi lei av å flytte på Klippoen. For det har vi gjort i sikkert 20 år. Ryggmargsrefleksen var å levere den på gjenbrukstorget som metallavfall. Men den er jo så fin, og jeg hadde ikke hjerte til å kaste den. redningen ble Finn.

Etter ett døgn meldte det seg kjøper. Herlig, tenkte jeg. Nå kan Klippoen få leve videre hos noen som setter pris på den. Etter litt utveksling av meldinger og bilder kom mannen for å hente klenodiet i dag. En trivelig fyr som viste seg å være landbruksmekaniker, og har gjenbruk av gamle ting som hobby. Og gjett hvor han bor. I Sørlia, utenfor Steinkjer. Klippoen er altså på vei heim til gamle tomter.

Her er Klippoen overdratt til sin nye eier. En beskjeden mann som ikke ville på bilde. Men han står stødig bak nyanskaffelsen og gleder seg til å overhale motoren og ta i bruk veteranen.